Hasta luego, Guatemala!

Etter en fryktelig lang skrivepause, har eg endelig fått tid til å skrive et nytt blogginnlegg, som blir mitt siste for denne gang. I skrivende stund sitter eg på hotellrommet mitt i Buenos Aires og ser utover en mørk og regntung by. Gradestokken viser knappe 15 grader. Med andre ord, det er som å være hjemme igjen i Bergen. Det er herlig forfriskende, etter måneder med sol og varme. For drøyt to uker siden forlot eg Guatemala, som har vært mitt hjemland de siste 5 månedene. Det var med blandede følelser at eg for siste gang kjørte ut av byporten i Antigua. Det oppstår en undelig tomhetsfølelse etter et slikt opphold, etter å ha fullført en reise eg har drømt om og planlagt i mitt hode i mange år. Nå er den over, og eg har kun minnene igjen. Samtidig er det også litt godt å være ferdig, eg føler meg nokså sliten og hjemlengelsen har vokst seg veldig sterk den siste tiden. Eg er også litt stolt av meg selv for å ha gjennomført dette prosjektet, og eg føler at eg faktisk har bidratt for å bedre noen få menneskers liv. Det er ingen stor forskjell eg har utgjort, men dog, det føles ikke mindre godt av den grunn..



Meg og Julio diskuterer hvordan
vi skal få plass til de enome mengdene
ting vi kjøpte..



Mira(som kom til Guatemala noen
dager før eg forlot landet.) poserer
foran dagens innkjøp.



Som eg skrev i forrige innlegg hadde eg planlagt å bruke halvparten av innsamlingspengene på å kjøpe en eiendom hvor den nye skolen skal bygges. Det viste seg å være veldig vanskelig å få på plass alle nødvendige papirer og dokumenter ifm kjøpet innen eg skulle forlate landet. Derfor bestemte vi oss for å gå bort fra denne planen, og heller bruke også siste halvdelen av pengene på diverse ting de har brukt for i Jardin de Amor.



Også denne gangen var barna
mer enn villige til å hjelpe til.

 Pengene, som talte i overkant av 18.000 kroner ble brukt på mer mat, store menger ris, havregryn, bønner, sukker, melk mm., skoleutstyr(bøker, blyanter, fargetusjer mm.) og ulike hygieneartikler som såpe, toalettpapir o.l. I tillegg gikk vi til innkjøp av en printer og nye stoler til barna.

 For at man skal få mest ut av et prosjekt som Jardin De Amor er det viktig at man følger opp barna også etter at de er ferdig der, slik at de får en reell mulighet til å gjennomføre en fullverdig utdannelse. Derfor bestemte eg meg for å bruke endel penger på disse barna også. Vi kjøpte nye ryggsekker til 5 barn som tidligere har gått på Jardin De Amor og som nå har gått videre på skole i Antigua, i tillegg til endel annet skoleutstyr.

Utdeling av ryggsekkene.

I tillegg til dette skal eg bruke resten av pengene(fikk ikke tid til å bruke alt før eg dro) på å støtte et prosjekt av Linn Bekkestad. Hun har tidligere vært frivillig ved Jardin De Amor, og har nå startet en organisasjon som har fokus på de barna som er ferdig på Jadin de Amor.  



"Gracias amgio Lobo por ayudarnos
a ayudar"(=takk kompis Ulv for at du
hjalp oss å hjelpe)
 - Joda, sjølv takk!



Til slutt vil eg igjen få takket alle som bidro til pengeinnsamlingen. Eg håper eg har klart å formidle hvordan pengene er blitt brukt, på en tydelig måte, og at dere alle mener at eg har brukt dem på en fornuftig og tilfredsstillende måte. Hvis noen har spørsmål vedrørende dette, er det bare å ta kontakt.



Avskjedsklem!!



Og med dêt avsluttes dette kapitelet i livet mitt. Det har vært en ufattelig reise, med oppturer og nedturer, og vanvittig mange inntrykk som det kommer til å ta uker å bearbeide. Uansett føler eg at det er en helt annen person som ankommer Norge om noen uker, enn den lille tassen som tok sine første, nærvøse steg på Guatemalsk jord i november 2010. Eg har hatt så utrolig godt av dette oppholdet og eg vil av hele mitt hjerte anbefale det til alle!

Takk også til de som har lest bloggen min og eg håper det til tider har vært brukbar lesning.

Hasta pronto, mis amigos!!!

Kjøpefesten fortsetter..

Dag 2:

Meg og Julio tok den halvtime lange kjøreturen til Chimaltenango hvor han mente ting var noe billigere enn i Antigua. Her ble det kjøpt kjøleskap, projektor, dvdspiller og trykkjeler for koking av bønner.

Julio er, av en eller annen grunn,
veldig opptatt av å ta bilde
sammen med betjeningen i de
forskjellige butikkene..











Innleide karer iferd
med å bære inn det nye
kjøleskapet



Dag 3:

Komfyren kjøpte vi hos en lokal sveiser i Santa Maria, som egenhendig lagde den fra bunnen av i løpet et par dager. Meget imponerende arbeid.



De to eldste guttene på skolen
hjalp til å bære.



Dag 4:

Jeg har snakket med en representant for Nuestras Ahijados, som er en organisasjon som bygger hus for fattige i Guatemala. De har fulgt Jardin de Amor-prosjektet en stund nå, og hun kunne fortelle meg at de har intensjon om å bygge en ny skole for dem, straks prosjektet har kjøpt en eiendom hvor skolen kan bygges på. Det viser seg at de mangler 25 000 quetzales, ca 18 000 kroner, for å kunne kjøpe en slik eiendom. Meg og Julio har derfor blitt enig om at vi bruker penger fra innsamlingen  til dette formålet. Selv mener eg det vil være viktig for prosjektets framtid med en ny og større skole og ikke minst et større uteareal.

Som en slags forsikring til alle de som har gitt penger til innsamlingen har eg vært i kontakt med en advokat her i Guatemala. Han skal hjelpe meg med å lage en kontrakt mellom meg, som representant for alle giverne, og Jardin de Amor. Denne kontrakten skal sikre at pengene, og alle tingene eg har kjøpt, blir brukt slik vi har blitt enige om. Blant annet vil dette sørge for at denne eiendommen ikke kan brukes til noe annet enn en ny skole. Foruten denne kontrakten skal advokaten se gjennom alle dokumenter, både ift eiendommen, men også dokumenter som beviser en gang for alle at dette prosjektet er det det gir seg ut for å være. Ikke en celle i min kropp er i tvil om dette, men det vil uansett være greit for meg å kunne legge dette fram for alle de som har bidratt.

Julio viser stolt fram eiendommen
hvor den nye skolen vil ligge.

Tusen takk alle sammen!!!

I løpet av de fire ukene innsamlingen pågitt, kom det inn 40 300 kroner!!! Et utrolig beløp, som virkelig har overgått mine forventninger. Hele 43 forskjellige givere har bidratt til at tilværelsen til noen barn blir litt lysere. Ingen gir fra seg penger hvis det ikke gir dem noe tilbake, hvis ikke man føler det er rett. Det faktum at så mange har latt seg overbevise om at denne aksjonen kan endre menneskers liv til det bedre, og har vært villig til å gi, gjør meg derfor stolt og ikke minst utrolig glad.

På vegne av Jardin de amor vil eg utrekke en stor takk til følgende:

Signe Persen og Hans, Helge og Astrid Teigland, Erik Hesjedal og Ingvild Flatøy, Øystein Hesjedal og Monica Myklebust, Jostein og Milka Mykletun, Mira Mykletun, Varg og Bente Klaveness, Heidi Klaveness og Stig Morten Thorsen, Turid og Bjørn Tore Hesjedal, Lise Klaveness og Katrin Skarsbø, Torbjørn F. Sæthre og Randi Skår, Ingrid Camilla F. Sæthre, Anette Hesjedal, Ivar Grønhaug, Karin Sagstad Smørdal, Bjarte Hove, Hermod Hove, Per Ove Vatnaland, Ketil Tjore, Silje Frøysland, Miriam Kleppa, Jakob Thorkildsen, Kyrre Hasås Toresen, Mimi Berdal, Hege Mongstad, Hawanni Baisa, Astri Storberget, Alexander Nesheim, Andreas Kleiva og Ingrid Moldekleiv, Anette Nybø og Stig Kaspersen, Line Merete Valle, Maja Rosenlund, Morten Langseth, Roger Vassnes, Fredrik Larsen, Håkon Reigstad, Leif Even Herland, Spinell Frisør AS, Cato Geitanger, Marit Nepstad, Åslaug Haugsdal, Elisabeth Halsn og Jannicke Aardal.

Eg vil gi en ekstra takk til mine medstudenter på medisin kull 07, som solgte vafler til inntekt for innsamlingen. Dette resulterte i 1820 kr, noe som unektelig må ha utgjort et betydelig antall vafler. :) Strålende innsats!!!!

I tillegg vil eg også benytte muligheten til å takke Spinell Frisør på Frekhaug som gav 10 000 kroner! Et hårreisende bra bidrag! Nå vet dere alle hvor dere bør klippe håret neste gang..

Meg og den usedvanlig hyggelige
ekspeditøren i bokhandleren..



Meg, Julio og en eller annen fyr laster
opp maten i en bil, som var innleid
for anledningen.

 Dag 1:

Meg og Julio(sjefen for prosjektet) kjøpte inn store mengder mat, hygieneartikler som såpe, toalettpapir og tannkoster, i tillegg til diverse skolesaker, som papir, blyanter, tusjer, sakser, linjaler m.m.

Dessuten har vi gått til innkjøp av et kjøleskap(noe som var sårt savnet), trykkjeler for koking av bønner, og en blender til laging av fruktdrikker til barna. Senere skal vi kjøpe en ny komfyr, samt flere kjøkkenartikler, som kopper, fat, bestikk o.l. Det er viktig for skolen å kunne tilby barna lunsj, ettersom de ofte ikke får nok mat hjemme, og derfor har eg ansett det som svært nødvendig å oppgradere kjøkkenet.



Barna ville mer enn gjerne hjelpe til
med å bære inn alle varene..



Videre har vi gått til anskaffelse av en projektor, samt en dvd-spiller. Til tross for TV'ens dårlige rykte hos oss i vesten, er det det et fantastisk medium som gir store læremuligheter. Vi skal senere handle inn ulike relevante dvd'er som kan brukes i undervisningen.

Eg vil i løpet av få dager skrive en oppdatering omkring hvordan pengene blir brukt..

Pengeinnsamling

       KONTONUMMER:     972 24407 088 

OBS OBS !! Er inne i sisten uken av innsamlingen som eg planlegger å avslutte mandag 28. Februar. Så nå gjelder det for de som enda ønsker å bidra, å gjøre tanke om til handling. Disse barna trenger hver krone de kan få!!!!!          

Videopresentasjon av prosjektet og innsamlingen : her
                                                                        

Jardin de Amor, hvor eg nå tilbringer mine dager, er en skole for ekstremt fattige indianerbarn i en liten fjellandsby like utenfor Antigua, Guatemala. Dette prosjektet holdes i live ene og alene av donasjoner fra frivillige som arbeider der; som meg. Etter å ha vært der i to uker, innser eg hvor mye hjelp de trenger, og eg ønsker herved å starte en pengeinnsamling fra dere der hjemme. På den måten kan eg, og ikke minst dere, gjøre litt for at disse barna går en bedre framtid i møte..

Til å begynne med var eg naiv nok til å tro at siden de var så snille og alltid i et godt humør, at de hadde det bra. Eg kan fortelle en historie som gir et litt annet bilde: Julio Reyes, ildsjelen som styrer prosjektet, fortalte om en av de eldste barna, en 12 år gammel jente. Hun er en utrolig snill jente som alltid er i strålende humør. Men en dag for noen uker siden merket Julio at hun var unormalt tilbaketrukket og han spurte om noe var galt. Da viste det seg at moren nettopp hadde gått bort. Faren taklet ikke dette og hadde begynt å drikke heftig. Julio var bekymret og bestemte seg for å bli med henne hjem for sjekke forholdene. Det var et uhyggelig syn som møtte dem. Faren satt døddrukken for seg selv, det så ikke ut i huset og stanken var intens. Det viste seg at denne 12 år gamle jenten hadde blitt tvunget til å ta ansvar for hele familien; hennes alkoholiserte far, samt hennes 5 yngre søsken. Hun hadde etter beste evne prøvd å få det til å fungere, og hadde ikke på noe tidspunkt fortalt om dette til noen. Hun hadde oppført seg normalt i flere uker, helt til denne dagen da Julio tilfeldigvis oppdaget at noe var galt. Det finnes ikke noe system som hjelper slike familier, og ikke noe barnvern som beskytter barna. De må klare seg selv..

 

Dessverre er ikke dette noen unik historie i Santa Maria. Ingen av barna i Jardin de amor har fått den barndommen de fortjener. Foreldrene har veldig liten tid til sine barn, ettersom de enten arbeider eller drukner sine sorger i alkohol. Samtidig som de er ekstremt fattige og bor i knøttsmå hus, er det ikke uvanlig at man får 8-10 barn. Det er en vanlig oppfatning at jo flere barn man har, jo mer sikkerhet har man, siden dette gir mer arbeidskraft. Men samtidig gir det ekstra utgifter så lenge barna er for små til å bidra. Dette medfører at tiden der de ikke gjør nytte for seg i form av arbeid, kortes ned til et absolutt minimum. Det er ikke uvanlig at barn ned i 5-6 års alder må arbeide mange timer hver dag.

Så lenge dette prosjektet hjelper familiene med mat og andre ting, aksepterer foreldrene at barna deres går dit hver dag. På den måten kan man nå fram til og hjelpe disse barna i tide. Det sprudlende humøret og den enorme godheten eg føler fra dem, viser at det ikke er for sent å redde dem. Jardin de Amor tilbyr dem en mulighet til å gjøre noe mer med livet deres enn bare å overleve. Samtidig sørger man for at de beholder sin menneskelighet, og hindrer at disse barna blir fullstendig følelsesmessig avstumpet.

Julio har gitt meg en liste over ting de trenger. Pengene eg samler inn vil gå til innkjøp av dette. Dette inkluderer skoleutstyr (bøker, skriveutstyr, tavler, stoler og bord), nødvendige artikler for vasking og vedlikehold, en printer for utskrift av oppgaver o.l. til barna, og mat.(Barna får ikke nok mat hjemme og er avhengig av å få mat på skolen.) I tillegg ønsker eg å kjøpe ulike spill og leker, noe de har veldig lite av. Eg håper virkelig så mange som mulig ønsker å bidra. Men ikke gjør det for min del, men gjør det for disse små, uskyldige barna som er i ferd med å bli frarøvet sin rett til et verdig liv.. 

        KONTONUMMER:     972 24407 088          

Jardin de Amor

Mitt nye prosjekt bærer navnet Jardin de Amor - kjærlighetens hage. Det er en skole for fattige barn i landsbyen Santa Maria de Jesus. Totalt er det rundt 50 barn, fordelt på tre klasser. Her får barn, som ellers hadde gått uten en sjanse til utdanning, muligheten til å legge det nødvendige grunnlaget for en dag å få seg en ordentlig jobb, og dermed muligheten til å arbeide seg ut av fattigdommen. Og kanskje like viktig er det at de får sjansen til å være barn, i trygge omgivelser hvor de får den oppmerksomheten og kjærligheten de trenger. Prosjektet drives helt og holdent med midler fra donasjoner fra privatpersoner og frivillige organisasjoner. I veldig kontrast til mitt forrige prosjekt virker dette veldig seriøst og innehar den nødvendige organiseringen som skal til for å få det til å fungere. Julio Reyes, som styrer den daglige driften av skolen er en hyggelig fyr, som virker å være full av pågangsmot og engasjement, i tillegg til å ha en genuin kjærlighet til barna.

Santa Maria de Jesus er en liten og veldig fattig landsby 8 km utenfor Antigua. Den befinner seg oppe i fjellsiden av Vulkan de Agua, den mest kjente av de tre vulkanene som omringer Antigua. Her blir det nokså tydelig at man skal ikke langt ut av denne nydelige byen før man ser et mer realistisk bilde av Guatemala. Den mest påfallende forskjellen er alt skrotet som flyter i gatene. Der det i Antigua er overraskende rent og pent, er det i Santa Maria, ikke bare søppel, men også en overflod av avføring fra alle eslene og de utallige løshundene som vandrer hvileløst i gatene. I tillegg ser det ut til å være en del problemer med rus. På min vei fra bussen til prosjektet er det en håndfull menn som sitter på nøyaktig samme sted hver eneste dag og virker å ha forlatt denne jorden for en god siden. Om ikke i kropp, så i hvert fall i sinn. I Antigua har eg faktisk enda til gode å se en eneste ruset person. (med unntak av fulle turister.) En annen iøyefallende forskjell er det vanvittige virrvarret av ledninger som går på kryss og tvers mellom husene. Dersom det finnes et system i kaoset, er det ihverfall godt skjult, og det kan ikke være annet enn et guds under at elektrisiteten faktisk når fram.

Menneskene som bor her stammer fra maya indianderne og lever stort sett av det de kan dyrke selv. Fattigdommen er veldig utbredt og de fleste bor i nokså kummerlige forhold. Husene er, etter vår standard, nokså falleferdige, med betongvegger og tak av bølgeblikk. De er ikke isolerte, noe som er et problem, siden temperaturen om natten kan krype ned mot null. (landsbyen befinner seg på 2000 meters høyde) De færreste har innlagt vann, så dette må hentes fra en kran midt i landsbyen. Der finnes det også et slags anlegg hvor kvinnene går for å vaske klær.

Min hovedoppgave på prosjektet blir å være en slags hjelpelærer i klassen med de aller yngste. I tillegg skal eg selvsagt leke med dem i pausene og generelt bare skal være der for dem. Mitt førsteinntrykk av disse barna har vært utelukkende positivt. De er som barn flest, søte og snille, men i tillegg har de vist seg å være overraskende høflige, og utrolig imøtekommende. Selv om vi har våre språkproblemer, sørger de hele tiden for at eg føler meg velkommen. Som for eksempel at det med jevne mellomrom er en eller annen tass som plutselig, midt i undervisningen og helt utav intet, roper ut "HOLA LOBO!" og ser på meg med det største gliset man kan tenke seg. Eller at de stadig vekk kommer bort til meg og gir meg en klem, og at det alltid er noen som tar meg i hånden og følger meg til bussen ved slutten av dagen. Det er slike små ting som får meg til å innse at det skal ikke mye innsats til for å ha en enorm innvirkning på dem. De skriker etter noen å være glad i, etter noen som ser dem og viser omtanke. Det er som de nærmest bobler over av kjærlighet og søker febrilsk etter noen å gi den til.

Eg er så overbevist om at dette prosjektet faktisk gjør en stor forskjell i mange barns liv, at eg ønsker å sette igang en innsamling av penger fra dere der hjemme. I løpet av få dager kommer eg til å gi mer informasjon vedrørende denne innsamlingen og hva pengene konkret skal brukes til. Eg håper så mange som mulig ønsker å bidra med en liten slant eller to..

Julen, samt de siste ukers hendelser i bootstown

At eg som liten gutt utålmodig begynte å telle ned dagene til jul straks kalenderen viste oktober, er vel neppe særlig oppsiktsvekkende. Det faktum at eg har fortsatt å gjøre det langt ut i 20-årene, derimot, er nok noe mer spesielt. Disse dagene i slutten av desember var, og er fortsatt,  årets høydepunkt for meg. Det er noe med stemingen i julen, og ikke minst dagene før, som eg synes er helt unik. Eg har en voldsom forventing og spenning i meg, som nok henger igjen fra den tiden da eg, bokstavelig talt, gledet meg som en unge til alle gavene. Og samtidig er det utrolig fint å få samlet familien i en hel uke, hvor man ikke gjør annet enn å kose seg sammen.(sistnevnte er kanskje en sannhet med noen få modifikasjoner..)

Monstrøsiteten som pryder stuen.

Det var derfor med stor spenning og ikke minst bekymring at eg gikk inn i min aller første jul borte fra resten av familien på Frekhaug. Eg hadde ingen anelse om hva som ventet meg her i Guatemala. At det nærmest var ferdigpyntet til jul allerede i midten av november, tok eg som et meget godt tegn. Ting tydet på at folka her delte min oppfatning om at julekos er noe man skal ta ytterst alvolig. At mine forventinger var blitt såpass høye allerede ved ankomst, bidro bare til at antiklimakset ble desto større da julen endelig kom. Mye av skylden for dette må nok min Guatemalske familie ta. Til tross for at moren i huset, Pati, hadde pyntet med rundt en million juleatributter i ulike størrelser,(hun går deg en høy gang, Mamma!) og hadde gjenskapt fødselen i Betlehem med en kreatur som fortrengte halve stuen, uteble selve feiringen, og ikke minst stemningen. På julaften spiste vi lunsj sammen, som bestod av svidd grillmat og ris. Måltidet var ikke særlig tilgjort, og det hele føltes som en helt vanlig lunsj, bortsett fra at alle familiemedlemene nå var tilstede. Deretter fortsatte dagen som normalt. Egentlig det eneste utenom det vanlige var at vi skulle spise middag ved midnatt. Dette gikk eg selvfølgelig glipp av fordi eg litt tidligere hadde lagt meg for å hvile, for så sovne og ikke våkne opp igjen før dagen etter. Alt i alt var dette en middelmådig jul som eg likevel alltid kommer til å huske. Men kun fordi det var min aller første jul hjemmefra..

Jacguelin ville veldig gjerne
hjelpe, og selvfølgelig skulle
hun male akkurat der eg malte
til enhver tid..

 Eg har nå arbeidet på prosjektet i snart fire uker. Ettersom skolene har hatt ferie i denne perioden, har det ikke vært særlig mange barn tilstede. Derfor har eg benyttet muligheten til å hjelpe på andre måter enn bare å henge med kidsa. Eg ønsket å bidra med litt penger slik at vi kunne kjøpe det de måtte trenge. Dette skulle vise seg å bli litt problematisk og ubehagelig. Edgar og Carmen(ekteparet som styrer prosjektet) foreslo at vi kunne male lekeplassen, samt prosjektets oppholdsrom i huset deres, noe eg syntes var en god ide. Eg kjøpte maling, og sammen med barna malte eg rommet. Deretter tenkte de at siden eg var så godt igang, kunne eg likegodt male hele huset deres. Dette var ikke noe problem for meg, men eg begynte så smått å mistenke at denne familien ikke hadde noe skarpt skille mellom hva som var prosjektet sitt og hva som var deres eget. Huset deres trengte utvilsomt maling, men et slikt arbeid hadde strengt tatt ingenting med prosjektet å gjøre.

Noen før/etter bilder av lekeplassen:

"Recuerdo de Lobo" :) Betyr noe sånt
som: "til minne om Lobo"

Da eg var ferdig å male spurte eg om eg kunne kjøpe nye basketballkurver til lekeplassen. De svarte at det ikke var nødvendig, og at det var mye viktigere at barna fikk nye sko til skolestart. For meg hørtes det veldig fornuftig ut og vi ble enige om at eg skulle spandere sko på alle barna i prosjektet. Eller det var i hvert fall det eg trodde. Da vi dagen etter møttes ved markedet, ble det klart for meg at vi ikke skulle kjøpe sko til alle, men kun til deres fire egne barn. Så i stedet for å anskaffe basketballkurver, som alle barna i området kunne fått nytte av, ble pengene brukt på noe som kun kom denne ene familien til gode. Senere takket Carmen meg for at eg hadde kjøpt skoene, ettersom barna ikke hadde foreldre som kunne gjøre det. Eg ble selvsagt veldig forvirret av dette, for slik eg hadde forstått det, var jo dette deres barn. Så enten er det snakk om foreldreløse barn, som ekteparet har tatt til seg, eller så driver de å lurer meg trill rundt. Uansett er det jo forsåvidt de som har ansvaret for disse barna, og med tanke på at de stort sett går i fine klær, kjører rundt i en flott bil og har tatt seg råd til trådløst internett hjemme, ser eg ikke noen logisk grunn til at de ikke skal ha råd til sko. Det er ikke snakk om en velstående familie, så de trengte jo helt sikkert disse pengene, men de ser ikke akkurat ut til å lide noen nød heller. Og uansett var det ikke helt slik eg så for meg at eg skulle bidra.

Edgar rydder opp etter en vellykket
maleøkt.

Carmen gjør storinnkjøp til skolestart.

Da eg spurte om ikke de andre barna i prosjektet trengte sko, svarte de at jo, det gjorde de nok, men nå var det viktigere å kjøpe nytt utstyr til skolestart. Igjen synes eg dette var litt mistenkelig, men atter en gang gikk eg med på det. Men denne gangen insiterte eg ihvertfall på å kjøpe til alle.

Selv etter å ha arbeidet i en snau måned vet eg enda ikke helt hva eg skal tro om dette prosjektet, eller om ekteparet Edgar og Carmen. De er utvilsomt snille folk, men det virker på meg som om de ikke klarer å håndheve dette viktige skillet mellom familie og prosjekt. I tillegg har de blitt mer og mer tiggete etter penger, og jo mer eg har brukt, desto mer vil de ha. Det har dukket opp stadig nye ting som de trenger, noen mer tvilsomme enn andre.(De ville for eks ha 300 kr til nye lyspærer, og Edgar har flere ganger spurt om han kunne få penger til mat.) Til slutt måtte eg bare sette foten ned og si at eg ikke kunne gi dem noe mer. Som sagt tror eg de innerst inne de er gode mennesker og eg dømmer dem på ingen måte. Dessuten er eg ikke engang helt sikker på om eg har forstått skikkelig alt som har skjedd. Men med tanke på alle disse usikkerhetene  som har oppstått og dette voldsomme jaget etter penger har eg nå bestemt meg for å skifte prosjekt. Denne gangen skal eg gjøre et mye mer grundig forarbeid og det skal ikke være noen som helst tvil rundt personene som styrer prosjektet eller deres motiver.

Min første uke på "proyecto los ninos de jesus"

I disse dager avslutter eg mitt 5 ukers spanskkurs, og selv om det har vært noen minneverdige øyeblikk , er det ikke til å legge skjul på at det er utrolig deilig å endelig være ferdig. På skolen har eg møtt andre mennesker fra mange forskjellige land, og det har vært interessant å høre deres bakgrunn og få vite hvilken motivasjon de har for en slik reise. Den store majoriteten av studentene er veldig unge og det virker som at dette er en første tur ut i den store verden, og en måte å bli voksen på. De ønsker å oppleve et spennende land, samt møte mennesker fra ulike deler av verden. Men selv om nye bekjentskaper og en ny, spennende kultur er en veldig fin bieffekt ved min reise, er det ikke noe annet enn nettopp det, en bieffekt. For meg har denne turen aldri handlet om å møte 19 år gamle ungdommer på sitt første steg ut i voksenverden. (Med all respekt å melde, eg var ikke i nærheten av å gjøre noe lignende når eg var 19-åring.) For meg handler det derimot om å få oppleve fattigdom på nært hold, prøve å innkassere litt perspektiv, og ikke minst ha en positiv effekt på noen få barns liv.


Marisol, en døtrene i familien sammen
med barna.



Det var derfor utrolig spennende for meg å endelig kunne begynne å arbeide på prosjektet mitt denne uken. Lørdag den 11. desember var eg invitert til en storslått feiring. Utifra det eg forsto(og det var ikke mye..), var dette en måte å markere at julen var igang. Eg husker å ha lest før eg dro hit at tid er et nokså relativt begrep her i latin amerika, at det for eksempel ikke nødvendigvis er respektløst å komme noen timer for sent til en avtale. Dette konseptet skulle vise seg i all sin prakt denne dagen. Opplegget skulle starte kl 14.00, og spent som eg var, dukket eg opp(sannsynligvis for første gang i mitt liv..) helt presis. Eg satte meg ned og ventet i stor spenning på det som skulle skje. Eg skjønte vel aldri helt hvorfor(som sagt, det var ikke mye eg forsto denne dagen), men det skulle ta godt over to timer før de i det hele tatt satte igang feiringen. Det fascinerende med dette var, at til tross for at de aller fleste gjestene hadde vært presise og nå bare ble sittende og vente, var det ingen som viste noe som helst tegn til utolmodighet. Det ble nokså tydelig for meg at de her har en helt annen forståelse av at "ting tar (jævlig lang) tid", enn hva vi har vi Norge.

Til å begynne med var det mange forskjellige leker, og er det noe eg virkelig hater over alt på denne jord, så er det å sitte i en forsamling, hvor det skal plukkes ut "frivillige" til leker av ulike slag. Eg er fortsatt litt usikker på hva som skilte meg sånn ut fra resten av gjengen, om det var de blå skoene mine, eller det rufsete håret, men eg ble et yndet mål i disse utvelgelsene. Beskjeden som eg er, takket eg pent nei hver gang. Men tro ikke at de ikke klarte å ha det moro "på min bekostning" likevel. Det var tydeligvis veldig festlig at eg overhodet ikke skjønte noe som helst av hva som ble sagt, og hver gang mannen med mikrofonen stilte meg et spørsmål(noe han gjorde forbannet ofte), og mitt svar var et skjelvende og usikkert "que?? Lo siento. Yo no comprendo", så hylte forsamlingen av latter. Men altså, for all del, det er jo kjempeflott at eg kunne bidra såpass mye til å heve stemningen et par hakk..

Alt i alt var det en veldig fin dag, hvor det krydde av barn og alle så ut til å storkose seg. Det hele var arrangert av familien Reyes, som alene styrer prosjektet mitt. Edgar og Carmen, og deres ni(!) barn var alle til stede og gjorde en innsats for at denne dagen skulle bli bra. Intet annet enn imponerende!

Ettersom at alle barna her i Guatemala har to måneders ferie nå, er det for tiden lite aktivitet på prosjektet, og eg har kun vært sammen med seks barn denne uken. Men det fine med det er jo at eg da har fått desto bedre kontakt med nettopp disse barna. Slik eg hadde forstått mine arbeidsoppgaver, skulle eg være en slags hjelpelærer for Carmen, som skulle stå for undervisningen og resten av opplegget. Eg kunne bidra med mine engelskkunnskaper og elles bare være tilstede og hjelpe til med det som trengtes. Men, som så mange ganger før her nede, hadde eg heller ikke her forstått det riktig. Da eg kom på mandag, virret ungene rundt og det tok sikkert en time før vi i det hele tatt fikk de til å sette seg på stolene sine. Når de da endelig var kommet til ro, fortalte Carmen at idag skulle de lære engelsk. Deretter forsvant mennesket, og det gikk opp for meg at eg alene skulle styre showet. Uten noe som helst pedagogisk bakgrunn og uten en gang å snakke det samme språket som elevene, gjorde eg mitt beste med å lære dem noen enkle engelske gloser. Tolmodigheten til barna forsvant dog relativt raskt, og etter kanskje en time gav eg opp, og vi gikk ut for å spille fotball i stedet. Alle dagene denne uken har fortonet omtrent på samme måte. Læring av noen tilfeldige engelske ord, for deretter timesvis med fotball og andre leker.



Den lille engelen, Pati.



Full fart med en av ballene eg hadde
med.



Barna har vist seg å være utrolig snille og gode, og har tatt meg godt imot. Det er likevel en jente eg har fått ekstra sansen for. Hun heter Pati og er en skikkelig gutte-jente. Selv om hun langt ifra er den eldste i gjengen, er det liten tvil om at hun er sjefen. Samtidig er hun desidert best i alt, enten det er fotball, basketball eller engelskkunnskaper. Hun er beintøff og går inn i leken med dødsforakt og med ett mål for øye: nemlig å vinne! Men selv om dette er vel og bra, er det ikke disse egenskapene som gjør at eg har fått øynene opp for denne fantastiske, lille sjelen. Hver gang eg kommer og hver gang eg drar, gir hun meg en god klem, og det er noe med blikket og måten hun gjør det på som overbeviser eg at hun er full av godhet. Hun har fra første dag prøvd å inkludere meg og prøver hele tiden så godt hun kan å forklare meg de forskjellige lekene osv. Selv om hun er en tøff jente, passer hun på de andre og hjelper alltid til hvis noen trenger det. Eg velger å tro at eg har evnen til å kjenne igjen godhet når eg ser det, og eg er ikke et sekund i tvil om at hun er, og kommer til å bli, et ekstraordinert godt menneske..



Jacquelin, en utrolig
blid og søt jente.



Til tross for at eg har fått god kontakt med barna, er eg noe usikker på om dette er prosjektet for meg. Det virker (igjen, slik eg har forstått det..) at det etter jul først og fremst skal fungere som en slags yrkesskole, med mål om å utdanne snekkere. Dette er i så fall for ungdom fra 13 år og oppover, og med tanke på at eg kom hit for å henge med de små kidsa, blir eg kanskje nødt til å se meg rundt etter noe annet. Eg har snakket med sjefen på skolen, som også organiserer de ulike prosjektene, og vi skal etter jul se etter mulighetene for å finne et mer passende sted. Men inntill da kommer eg til å fortsette å tilbringe tiden sammen med Pati og resten av gjengen i Pastores, home of the boot-fanatics..